Koronakrisen kan berede grunnen for økende grad av polarisering, utenforskap og ekstremisme.

En varig helsemessig krise kombinert med økonomiske nedgangstider kan raskt bli en politisk krise, som åpner for ekstremisme. Selv om Norge er velstående er ikke landet nødvendigvis beskyttet mot slike utfordringer. Mye avhenger av vår håndtering av krisen.

Vedvarende økt stressnivå
Verden opplever en formidabel helsemessig krise; i kjølvannet følger den mest omfattende økonomiske krise noensinne. Det hele er så vidt begynt og ingen aner de langsiktige konsekvensene. Massearbeidsløshet med nød og fattigdom for millioner av mennesker er et mulig scenario.

Krisen synes i utgangspunktet ikke å være menneskeskapt. Flere steder ser man likevel tilløp til polarisering mellom grupperinger, som forsøker å ta krisen til inntekt for eget ideologisk ståsted: å sette grupper opp mot hverandre eller skylde på  fremmede eller minoriteter er klassiske metoder.

For mange mennesker fører krisen til et vedvarende økt stressnivå. Det handler om usikkerhet og bekymring for fremtiden for en selv og for de nærmeste. Det handler også om å føle avmakt og streve med å kontrollere frustrasjon og sinne.

Et vedvarende høyt stressnivå er skadelig for fysisk og psykisk helse og kan føre til varige forandringer i hjernen. Jo tidligere belastninger, desto mer omfattende senskader. De som er mest sårbare i utgangspunktet psykologisk og sosioøkonomisk er særlig utsatt.

Påvirker selvfølelsen
På den ene siden har vi sett hvordan mennesker har vist sin støtte og tatt vare på hverandre i en vanskelig tid. Opplevelsen av felleskap og solidaritet med de som er mest utsatte og helsearbeidere som står i frontlinjen har vokst. Vi snakker om motstandskraft eller resiliens på et samfunnsmessig nivå. For mange er denne tiden også en anledning til ettertanke og refleksjon over viktige verdier og over hvilken type samfunn vi ønsker oss i fremtiden.

På den annen side vet vi at kronisk frykt og usikkerhet også virker inn på menneskers selvfølelse. Under kriser med høy arbeidsløshet er det mange som føler seg usikre, overflødige og fremmedgjort. Vedvarende stressbelastninger farger også synet på og evnen til å stole på andre mennesker: fiendebilder oppstår og nyanser forsvinner; fremmede, marginaliserte og annerledestenkende tillegges negative egenskaper og får skylden for ulike samfunnsproblemer.

I tillegg til de mentale forandringer kronisk stress og usikkerhet kan føre med seg hos enkeltindivider, kan disse også slutte seg til grupperinger med likesinnede, som kan tilby en følelse av handlekraft og tilhørighet, gjerne mot en felles fiende. Ekstreme grupperinger som forherliger voldsbruk kan virke tiltalende for de som føler avmakt og sinne. På et samfunnsnivå er det disse sosialpsykologiske mekanismene, som ligger til grunn for ekstremisme. Fremmedfiendtlighet, gjeng- og hatkriminalitet, konspirasjonsteorier, religiøs fundamentalisme, forakt for myndigheter og institusjoner, er ulike uttrykk for ekstremisme.

Usikker tid
Når ekstremisme også ses som en konsekvens av vedvarende psykososiale stressbelastninger for et stort antall mennesker i samfunnet, er det mye som tyder på at vi går vi inn i en usikker tid.

I en tid der forholdene kan ligge til rette for ekstremisme, påhviler det alle å ikke nøre opp under polarisering mellom samfunnsgrupper. Vi vet at sosial støtte, tilhørighet og muligheter for aktiv deltagelse i samfunnet virker beskyttende også mot radikalisering og ekstremisme.

Krisen er først og fremst en anledning til å vise omtanke og omsorg for alle som blir rammet.

Nå er det tid for inkludering.

RVTS arbeider med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i et nært samarbeid med andre samfunnsmessige aktører. De regionale RVTS ene har medarbeidere som kan bistå tjenestene på dette feltet, se en oversikt over RVTS Østs medarbeidere her.

Skrevet av RVTS´ nasjonale ekspertgruppe mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
Foto: Istockphoto