Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold

Det er vanlig at foreldre setter grenser for sine barn som en del av barneoppdragelsen, men noen ganger settes det helt urimelige begrensninger. Dette kalles negativ sosial kontroll, og innebærer ofte former for psykisk vold.

Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

Negativ sosial kontroll kan handle om konflikter som gjelder valg av venner/kjæreste, seksualliv, kjønnsidentitet eller seksuell orientering. Det kan også handle om frykt for at familie og miljø skal tape ære ved at barna ikke oppfører seg "ordentlig" eller blir "for norske", og at de blir utsatt for ryktespredning og utstøting fra eget miljø.

Denne kontrollen kan ta psykiske, materielle, verbale og/eller sosiale former. Konsekvensene for personer som blir utsatt for negativ sosial kontroll, kan for eksempel være psykiske helseproblemer og traumereaksjoner.

Kontroll over landegrenser

Negativ sosial kontroll utøves også over landegrensene. Slektninger i opprinnelseslandet kan utsette familier i Norge for press når det gjelder alt fra oppdragelse til beslutninger om ekteskap.

Det skjer også at barn og ektefeller etterlates i utlandet mot sin vilje, ofte fratatt penger og pass. Når det gjelder barn eller ungdom, kan det handle om at familien vil få dem ut av et dårlig miljø, eller at familien i Norge sliter. Det kan også være at foreldre ønsker at barna skal bli bedre kjent med opprinnelseskulturen sin, storfamilie og språk.

Dersom unge blir ufrivillig etterlatt i utlandet over lengre tid, kan det i tillegg til psykiske påkjenninger føre til tapt utdanning, tapte norskkunnskaper og vanskelig tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

Lukkede trossamfunn

Sosial kontroll skjer i alle slags miljøer og kulturer. Unge som vokser opp i lukkede trossamfunn, kan også oppleve negativ sosial kontroll. Dette kan skje i form av overvåkning eller sanksjoner, straff og isolering dersom de bryter med familiens eller gruppens normer og regler.

Æresmotivert vold er vold i nære relasjoner utløst av familiens behov for å ivareta ære og anseelse. Æresmotivert vold forekommer ofte i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier. Å miste ære og anseelse går ikke kun ut over en person, men en hel familie og et helt miljø.

En families eller gruppes ære er særlig knyttet til å bevare jenters jomfrudom og dydighet. Gutter kan også ha strenge føringer for hvordan de skal oppføre seg, hva de skal bruke tiden sin på og hvem de skal være sammen med. I tillegg kan de få i oppdrag å passe på at deres søstre og kusiner følger gruppens regler.

Kollektivisme

I tillegg til kunnskap om voldens mekanismer, er det nyttig å vite noe om hva det vil si å vokse opp med en kollektivistisk mentalitet, samt ulike idealer om kjønnsroller, høflighet og sømmelighet. Alle familier er forskjellige, og det er viktig å utforske hvordan det er for den aktuelle familien og deres miljø.

Kollektivisme kjennetegnes av at hensynet til gruppen går foran individet. I kollektivistiske samfunn, familier og miljøer, regnes gjensidig avhengighet og fellesskapet som sentrale idealer. Innenfor en individualistisk setting er det ofte kjernefamilien som er enheten, mens det innenfor en kollektivistisk setting er storfamilien og en større gruppe å ta hensyn til.

Til ettertanke

Ikke all vold som skjer i minoritetsfamilier kan knyttes til kultur eller religion. Migrasjonsstress, flukterfaringer, tap av språk, status og kjente referanserammer er risikofaktorer. Også utfordringer knyttet til det å komme til et nytt land, manglende inkludering, diskriminering, sosioøkonomisk status og helsetilstand vil spille inn.

Også vold i majoritetsfamilier kan handle om opplevd tap av ære, ansikt og anseelse. Men det snakkes sjelden om på den måten. Dermed fremstår det ofte i den offentlige debatten som at det kun er andre som har kultur, og at såkalte familietragedier kun hender med dem som har etnisk norsk bakgrunn.

Brudd med familien

Noen unge opplever situasjonen så vanskelig at brudd med egen familie er eneste løsning. En del unge tvinges til å bryte med familien sin og nettverket sitt for å slippe vekk fra kontroll, tvang og vold. Noen kan være truet på livet på bakgrunn av familiens tap av ære.

Å bryte med familien har sine omkostninger, både emosjonelt, praktisk og fysisk. Mange kan trenge omfattende psykisk støtte, veiledning og oppfølging i forsøket på å etablere et nytt liv.

Mange kan være lite vante med å klare seg på egen hånd, uten kollektivet og familien rundt seg, og behøver mye praktisk hjelp. Det er vanlig å føle seg redd, sint, fortvilet og ensom. De kan streve med reaksjoner på volden de har vært utsatt for, men også preges av savn for familien og livet de kjente. Dårlig samvittighet og bekymring for søsken er også utbredt.

En del synes bruddet med familien blir så vanskelig at de flytter tilbake igjen. De lever heller i volden og kanskje et ufrivillig ekteskap enn å miste familien sin og leve med det dype savnet.