– Sammenbruddet gjorde forholdet vårt sterkere

– Jeg ble redd, sier mamma Anne Elisabeth Thorshov.

Da sønnen Marius Ulekleiv gikk inn i en tung livskrise med angst, depresjon og selvmordstanker, var hun i beredskap 24 timer i døgnet.

– Jeg ga beskjed på jobb, at jeg alltid ville ha på telefonen i tilfelle Marius ringte. Og at det kunne hende jeg ikke hadde sovet like godt hver natt.

– Men jeg ble også handlekraftig.

"Du gir deg aldri du, mamma", sa Marius.

«Jeg fikk en ny sjanse til å være der for ham da han trengte det aller mest.»

– Anne Elisabeth, mor til Marius

For det var mamma Anne Elisabeth som hjalp Marius å få psykologhjelp. Som tok imot desperate utskjellinger over telefonen. Som så Marius rive av seg genseren og kyle en appelsin inn i veggen ved siden av henne. Og som varsomt nærmet seg ham, la armene forsiktig rundt ham, og da hun skjønte at han ikke kom til å dytte henne bort:

– Hun klemte meg så hardt som bare en mamma kan klemme gutten sin. Og jeg begynte å tute som et lite barn i armene hennes, forteller Marius.

Kamuflerte følelsene

– Da Marius hadde sammenbruddet sitt, fikk jeg en ny sjanse som mor, forteller Anne Elisabeth.

– En ny sjanse til virkelig å være der for ham da han trengte det aller mest.

Bak fasaden

«Jeg skulle tåle alt. Klare alt selv.»

– Marius

Marius var den store og sterke karen som aldri ba noen om hjelp. Som alltid skulle fikse alt selv. Og som pushet seg. Hardt.

– Innerst inne var jeg en sårbar liten gutt. Men jeg distanserte meg fra de svake sidene, jeg ville kompensere for og kamuflere følelsene mine. Jeg skulle tåle alt. Klare alt selv. Jeg ble ganske robust, men til slutt viklet jeg meg inn i en rolle med en enorm fallhøyde, sier Marius.

Hadde kroniske smerter

Han dyrket fysiske prestasjoner. Og han var god til det. Først som fotballspiller, så som politimann, med ett mål for øyet: Å komme inn i Beredskapstroppen.

– Fotballgarderoben er en brutal verden. Slik er det i politiet også, det er lett å tro at man må være stor og sterk.

«Livet føltes ikke verdt å leve.»

– Marius

– Jeg hadde et ideal om å være en maskin. Jeg var førstemann på jobb, og sistemann til å dra hjem.

Kroppen prøvde å si stopp. Men Marius ville ikke høre.

– Jeg hadde kroniske smerter. Men jeg pressa bare på, med å tvinge gjennom treningsøkter. «Ta deg sammen», sa jeg til meg selv. «Alt sitter i hodet».

Nattesøvn ble det mindre og mindre av.

– Jeg følte meg fanget i en kropp som ikke fungerte. Etter hvert begynte livet å føles uutholdelig. I nesten fem år hadde jeg en kropp som ikke ville, og et hode som ikke var klart. Angsten grep meg som en klo, og jeg havna i et spor der håpløsheten tok tak, sier Marius.

Sammenbruddet – som en trykkoker

Når juleferien i 2018 kommer, kjenner Marius på at han har ingen steder å gjemme seg: 

– Kroppen er så ødelagt. Samtidig har jeg jo ingen skade, og jeg undrer: «Holder jeg bare på å bli gæren?» Det er så skamfullt for meg. 

Nyttårsaften feirer Marius, kona og ungene med venner på besøk. Gjestene er der fortsatt til frokost første nyttårsdag. 

– Jeg er som en trykkoker som eksploderer. Tårene renner, jeg skjelver, og jeg kjenner bare: «Jeg må vekk». 

Han hiver seg i bilen og drar hjem til faren sin. 

– Der bryter jeg fullstendig sammen. Jeg ligger på gulvet, rister, og ser alt rakne rundt meg. Så, plutselig, fra totalt kaos til… 

Marius tar et dypt pust. 

– Helt. Stille.

– Det verste jeg kan gjøre

– Midt i denne totale roen ser jeg ulike scenarioer av at jeg tar livet mitt. Det er som om jeg våkner fra en drøm. Det var helt absurd. Jeg er livredd, og skamfull, men samtidig helt rolig. I mørket ser jeg ansiktene til barna mine. Og jeg hører latteren deres. Det gjør så vondt, forteller Marius.

– Jeg vet at uansett hvor mye jeg har fucka opp, og ødelagt for familien, hvor dårlig far jeg har vært … så er det å ta livet mitt det verste jeg kan gjøre mot dem.

«Jeg har valgt å leve.»

– Marius

Skambelagt

Marius mener det er viktig å dele sin opplevelse så andre kan få håp om at ting kan endre seg:

– Det er så mye skam og tabu rundt selvmordstanker. Vi er så redde for å si noe feil.

– Det er viktig å spørre om selvmordstanker hvis man er bekymret for noen, sier Jakob Linhave, som er avdelingsdirektør i Helsedirektoratet.

Linhave understreker at så mange som en av 20 får selvmordstanker i løpet av livet, og at disse tankene ofte er en normal reaksjon på altfor tøffe belastninger:

– Mange tror de er alene om det, og at det er noe å skamme seg over. Særlig menn. Det viktigste du kan gjøre, er å snakke om hvordan du har det.

Samtalen i skogen

«Jeg var redd for å være en byrde for vennen min.»

– Marius

– Som menn tror vi at vi ikke skal vise svakhet. Ikke klage. Ikke være til bry, sier Marius.

Da han var hjemme hos faren sin den nyttårsdagen, skjønte han: «Nå trenger jeg hjelp».

– Jeg kviet meg for å ringe min gode venn Endre. Jeg skammet meg enormt. Jeg var redd han ikke ville forstå. Jeg var redd for å være en byrde for ham, og bry ham med mine problemer. Men han tok meg så godt imot. Han var så glad for at det var ham jeg ringte. At det var ham jeg åpnet meg for.

Rått, ekte og sårbart

– Jeg skjønte kjapt alvoret da han ringte. Jeg visste at han hadde hatt det vanskelig, men jeg ble veldig overraska, forteller kompis Endre Midtstigen (39).

– Da jeg kom fram, var det vondt å se ham. Han var så fortvila, håpløs og fastlåst. Samtidig kjente jeg meg trygg på at dette skulle vi komme oss gjennom.

Andre nyttårsdag går de to vennene en tur i skogen.

– Vi kommer rundt en sving, så gløtter sola gjennom. Endre ser på meg med redde øyne: «Marius. Du må love meg at du aldri tar livet ditt». Vi klemmer hverandre, og gråter begge to.

«Vennskapet vårt er blitt tryggere og mer åpent.»

– Endre, venn av Marius

Endre mener Marius’ livskrise gjorde vennskapet enda mer solid:

– Relasjonen vår er blitt tryggere og mer åpent. Marius er en venn i livet jeg kan snakke med om absolutt alt, også ting jeg skammer meg over. Gir du noe rått, ekte og sårbart til noen, får du ofte det samme tilbake. Jeg trodde vi var skikkelig gode venner, men nå er vi mye nærmere hverandre enn vi var. Selv om jeg lenge har visst at selvmordstanker ikke er farlig å snakke om, har det å få det så nært innpå, gjort meg tryggere.

Men for all del, understreker Endre:

– Vi snakker ikke bare om mørke temaer, det er mye tull og tøys når vi møtes også.

«Endelig forsto jeg hvor godt det kan gjøre å sette ord på følelsene»

– Marius

Veien tilbake

God mammaklem

8. februar 2019 bråvåkner Marius midt på natta. Han har bare sovet i 40 minutter.

– Jeg er dyvåt av svette. Kroppen er i full beredskap. Og selvmordstankene kommer sterkere og sterkere.

Da ringer han moren sin.

– «Nå må jeg legges inn, ellers går det skikkelig gærent», sier jeg. Hun kommer til meg. Det er mye som kommer til overflaten. Jeg ser inn i mammas redde øyne. Hun kommer nærmere. Hun legger armene forsiktig rundt meg, som om hun ser om det går. Så kommer den gode mammaklemmen, og jeg gråter som et lite barn i armene hennes.

«Så fint at du lar dette komme ut», sier moren.

– Tøft, men forløsende

Den dagen lærer Marius noe nytt:

– Uansett hvor hardt jeg prøvde, ble jeg aldri bra nok i egne øyne. Da jeg lærte meg å akseptere den jeg er, stå i det vonde, jobbe med det, og ikke flykte fra det, så begynte det å skje ting. Endelig forsto jeg hvor godt det kan gjøre å sette ord på følelsene. Sakte, men sikkert har livet har blitt skikkelig bra. Jeg skjønte aldri det der med å sette ord på følelser. Etter hvert begynner jeg å erfare hvor godt det faktisk kan gjøre. Vi menn skjønner ofte ikke dette før vi virkelig må. Jeg hadde ingen mestringsverktøy, og trodde jeg beskytta folka rundt meg med å stenge følelsene inne. 

– Det var tøft, men det var forløsende, sier mamma Anne Elisabeth og ser på Marius:

– Det var godt å være med deg i det, og få lov til å være i det øyeblikket, og få den tiden sammen.

Marius forsto at han var viktig for moren. Og han lot henne få være viktig for ham.

Moren husker et viktig vendepunkt også noen uker etter denne episoden:

– Du hadde bestemt deg for å stå i det, men hadde ikke noen tro på at noe kunne hjelpe. Det var en dag, du hadde ikke bedt meg komme. Men intuisjonen min fikk meg til å trenge meg litt på. Du sa du ikke behøvde meg der. «Bare dra du, mamma.» Sånn som du gjorde da du var liten gutt. Jeg så deg som jeg så deg da du var ti år gammel.

Anne Elisabeth holdt rundt sønnen sin og sa: «Jeg drar ikke. Jeg er her».

– Stødig klippe

– Den måten du var der på, mamma. Døgnet rundt. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort uten deg, sier Marius.

Han er også dypt takknemlig for ekskona Kristine.

– Hun sto der som en stødig klippe og tok seg av ungene våre mens det stormet som verst inne i meg. Gutta er så utrolig heldige som har en så god mamma, som har vært der hele veien slik hun har vært, og alltid er, for dem. 

«Jeg trodde ingen kunne hjelpe meg ut av dette.»

– Marius

– Jeg var en del av bakkemannskapet, sier Anne Elisabeth.

– Jeg holdt meg i nærheten, men passet på å ta vare på meg selv. Jeg sov stort sett litt hver natt, og gjorde det jeg kunne for ikke å bli helt utslitt.

Hun hjalp også en noe motvillig sønn med å oppsøke psykologhjelp.

– Det sitter dypt i meg, det å skulle fikse alt selv, sier Marius.

– Jeg trodde ikke det hadde noe for seg å snakke om ting, jeg trodde ikke på utbrenthet, jeg trodde ikke på psykologer. Jeg trodde ingen kunne hjelpe meg ut av dette.

Snudde tankesettet

– Mamma og Endre pusha på, at jeg skulle gå til legen, at jeg skulle oppsøke psykolog. Jeg gikk til tre ulike, før jeg møtte en det var umiddelbar kjemi med. Han møtte meg med en ro, og med en trygghet i stemmen som gjorde at jeg skjønte: Han kunne hjelpe meg.

Psykologen hjalp Marius å snu tankesett. Fra: «Du er håpløs, ynkelig og ubrukelig» til: «Du har bare brukt krefter du ikke har. Skam deg så mye du vil, men dette er bare en reaksjon på en usunn situasjon. Kroppen prøver bare å si fra».

Marius hadde skapt et bilde av seg selv som ble en tvangstrøye han måtte ut av. Selv om han er takknemlig for all støtten han fikk av gode kollegaer i politiet, måtte han starte på nytt. Nå holder han foredrag over hele landet, som hjelper andre å bryte tausheten, og diskuterer tabubelagte temaer i podcastene Kull og Trygt rom.   

– Jeg måtte virkelig kjenne etter: Hva er det jeg vil? Ikke bare: Hva burde jeg? 

Å få være med på å snakke om hvordan han kom seg ut av håpløsheten fyller ham med dyp mening: 

– Jeg vet hvor mye jeg trengte det selv. 

– Hvordan har du det nå, Marius?

– Det er uvant å si, men: Jeg har det utrolig bra. Jeg har funnet en verdi i meg selv som ikke er knyttet til produksjon og resultater. Jeg kjenner på en form for ro og trygghet i at uansett hva som skjer, er jeg bra nok. Ingen kan få meg til å si eller gjøre noe jeg ikke vil. Det unner jeg alle å føle.