Den traumatiserte hjernen

I truende situasjoner reagerer vi raskt for å beskytte oss selv mot fare. Alarmsystemet slås på automatisk, og reaksjonene våre styres av reflekser. Hjertefrekvens, blodtrykk og pust øker, musklene spenner seg og sansene blir skjerpet. Når faren er over, roer kroppen seg ned.

For de fleste.

Hos traumatiserte er hjernen organisert og bygget opp rundt fare. Alarmsystemet aktiveres lett og bruker lengre tid på å roe seg ned. Tilsynelatende uskyldige situasjoner kan trigge vonde minner.

Lær mer i filmene under. Filmene er ment for fagfolk som treffer barn i arbeidet sitt, men kan også brukes som psykoedukasjon overfor barn og unge:

Barn som har vært utsatt for gjentatte overgrep, slutter ikke å være på vakt, selv om omgivelsene er trygge nå. Situasjoner kan feiltolkes og minne om vonde erfaringer, noe som kan trigge en alarmrespons/stressrespons. Dette kaller vi et «sensitivert alarm- eller stressresponssystem».

Hva skjer ved en stressrespons?

Under en sterk stressrespons kobles tenke- og kontrollområdet ut og klarer ikke sende signaler tilbake til resten av hjernen om at det ikke er farlig lenger. For å sikre rask respons ved fare er dette hensiktsmessig, men ikke når alarmen er aktivert ut fra trusler som ikke lenger er reelle. Dette er reguleringsvansker i praksis.

Målet er å endre aktiveringen i hjernen slik at reguleringsmekanismene styrkes og er i stand til å modere alarmen, som har fått for mye kontroll. Vi ønsker å hjelpe barn å komme i en tilstand hvor kontroll- og reguleringssystemet fungerer ovenfra og ned framfor nedenfra og opp.

Hva er toleransevinduet?

Hvordan kan vi hjelpe barnet til å få økt kontroll og evne til selvregulering? Begrepet «toleransevinduet» brukes om den aktiveringen som er optimal for læring og utvikling.

En overaktivert tilstand kan vise seg som uro, atferdsvansker, vold og utagering. En underaktivert tilstand kan gjøre at barnet virker trøtt, føyelig, fjernt eller numment.

Smalt toleransevindu

Barn som har et sensitivert stressresponssystem, vil ofte være enten overaktivert eller underaktivert. Toleransevinduet deres er smalt, noe som betyr at det skal lite til før de «faller utenfor» grensene for toleransen.

Først når barnet er innenfor sitt toleransevindu, er det mulig å få kontakt med barnet. Her skjer læring og utvikling.

Barn trenger hjelp fra voksne til å roe seg ned. Vi speiler hverandres tilstand, og vi virker inn på hverandre uten at vi er klar over det. For å hjelpe barn med regulering er det en forutsetning at den voksne klarer å beholde egen ro og mental tilstedeværelse.

Styrking av regulering

Barnet trenger at den voksne tåler å bli avvist uten at den voksne avviser barnet tilbake. Barnets etablerte arbeidsmodeller (f.eks. lav tillit til voksne) må avkreftes, og tillit må bygges.

For hver gang barnet klarer å komme tilbake til toleransevinduet, styrkes og utvikles reguleringsmekanismen. Toleransevinduet utvides slik at barnet tåler mer stress. Ved gjentatt positivt samspill med sensitive omsorgsgivere vil hjernen endre seg og gjøre barnet i stand til å forholde seg til verden og seg selv på en ny og trygg måte.