Håpets dukker
De små tredukkene som sirlig lages i hendene på kvinner i fengsel, kan snart hjelpe et barn utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.
– Her er noen av dukkene som ble litt annerledes enn planlagt. Verksbetjent i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, Monica Lûni (t.v) viser Mari Kjølseth Bræin (RVTS Øst) dukkene som står igjen i skapet i arbeidsstua.
Det er torsdag morgen i september. Mild septemberdag. På toppen av bakken, opp fra parkeringsplassen, ruver den grå bygningen. Bredtveit fengsel ligger på Oslo Øst og bak murene soner 45 kvinner i alderen 19 og 66 år. I tillegg inkluderer anstalten 18 kvinner på åpen soning nedi veien. Her er det både soning, forvaring og varetekt. De som har sittet lengst har vært her i 11 år.
Normale uttrykk på vonde hendelser
Inne på området, bak piggtrådgjerdene, ligger arbeidsstua. Der er det et langt, smalt skap. I skapet står små dukker på rekke og rad. Dukker som snart skal bli til Anton Alarm, Tore Tenke og Sara Søke: tre små hjelpere som skal brukes i direkte arbeid med traumatiserte barn og unge. Dukkene skal hjelpe barn til å forstå at deres reaksjoner er normale uttrykk når noe vondt skjer med dem. At det er ikke dem det er noe galt med. De tre dukkene symboliserer hjernens alarm- og reguleringssystem som er helt nødvendig for at å reagere raskt ved fare. Målet er tematisering av vanskelige tema på en ufarlig måte, slik at barnet får økt selvforståelse og kunnskap om hva som kan hjelpe når noe er vanskelig.
Ikke julenisser
– I starten trodde de innsatte det var små julenisser. Det var lite motiverende, forteller Mônica Luni. Hun er verksbetjent i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt og opprinnelig dukkemaker. Jul er en høytid som vekker gode følelser hos de fleste, men for mange av de innsatte har julen aldri vært god. Kvinner i fengsel er kraftig overrepresentert på dystre statistikker. Noen undersøkelser viser at rundt 80 prosent av kvinnelige innsatte i norske fengsler har psykiske plager, rundt 70 % har rusproblemer og over halvparten er blitt seksuelt misbrukt. Andre studier viser at åtte av ti kvinnelige innsatte svarer at de har vært alvorlig deprimert før innsettelse, og syv av ti sier at de har slitt med angst. Seks av ti kvinner sier at de har tenkt på å ta sitt eget liv før soning, og fire av ti svarer at de har forsøkt å ta sitt eget liv før soning. Likevel – eller kanskje nettopp derfor, økte motivasjonen for dukke-prosjektet betraktelig, da de innsatte i Bredtveit fikk vite at arbeidet kunne hjelpe barn og unge, og ikke handlet om julenisser.
Tålmodighet og presisjon
Inne på området viser Mônica Luni frem arbeidsstua. Bare å lage de bittesmå luene tok tid, forteller hun, og henter frem alt utstyret som ble brukt mens dukkene var i full produksjon. Luene ble lenge strikket av en innsatt, men da hun ble løslatt, måtte de tenke nytt. Så ble de sydd. Å lage håret var heller ikke plankekjøring.
– Det ser enkelt ut, men krevde mange del-operasjoner, sier hun og demonstrerer hvor finjusterte bevegelser som må til for å male hver dukke.
Fra pakken med «lærertyggis» finner hun frem to ørsmå biter. De formes til sirkler og trykkes forsiktig på dukkens hode. Deretter dyppes dukken forsiktig oppi malingen, før den plasseres på en rist til tørking. Det tar et døgn. Når håret skal males på, må prosessen gjentas, da er det ekstra viktig med akkurat passe maling.
– Håret var det nesten ingen som ville male, for det krevde stor tålmodighet og presisjon, sier Luni med et smil, og kaster et blikk bort på skapet på veggen. Der står en rekke dukker som ikke ble som de skulle. I stedet for Sara, Anton eller Tore ble de en kreativt dekorert innsatt med fangedrakt, endte opp med en tatovering eller to – eller fikk seg et litt for heftig dypdykk i malingen.
Terapi
Etter maleprosessen må overflødig tørket maling bort fra bunnen.
– I starten brukte vi sandpapir, men det ble for mye støv. Så begynte vi å skjære bort med kniv. Til slutt tegnet vi på øyne, munn og nese. Samt et hjerte på Sara Søke.
Da dukkene var i full produksjon var det opptil tre kvinner i arbeid samtidig, om lag 6 timer hver dag i tre måneder.
– Dette arbeidet er ikke for alle. Mange innsatte sliter med sykdom, andre har problemer med å stoppe bevegelsen når de skal dyppe dukken akkurat passe ned i malingen. Men noen opplevde det som terapi, for det krever stor konsentrasjon. Verksbetjenten karakteriserer det som en prosess med mye prøving og feiling.
– For meg som vanligvis har jobbet med teater, vil jeg si at dette var noe helt annet, og selv om det har vært utfordrende, lager vi gjerne flere!
– Traumer setter livslange spor
Spesialrådgiver og psykologspesialist i RVTS Øst og ansvarlig for verktøykassene, Mari Kjølseth Bræin, betegner samarbeidet med Bredtveit som meningsfullt og lærerikt.
-Vi får stadig mer sikker viten om at barnehjernen skades av traumatiske hendelser som vold, overgrep eller omsorgssvikt. Vi vet hvor alvorlig det er når det skjer i tidlig barndom og når barnet ikke har noen som kan trøste og støtte etterpå. Spesielt når svikten skjer av de som skulle passe på deg. Mange får ikke hjelp og traumene setter livslange spor. Når vi kobler dette til kunnskapen om at en så stor andel av kvinner i fengsel er traumatiserte og selv har opplevd overgrep og misbruk av ulik karakter, er det utrolig sterkt at de har bidratt med å utvikle nytt materiale som kan hjelpe traumatiserte barn og unge, sier Bræin. Hun påpeker at mange av kvinnene på Bredtveit selv har vært i overlevelsesmodus i mange år og har nedsatt selvbilde etter mange tapsopplevelser og krenkelser.
– Mange ser på seg selv som et dårlig menneske, men vanskene har ofte utviklet seg som forsøk på å overleve. Jo lenger man venter med å få hjelp, desto mer setter langvarig negativt stress seg i nervesystemet som komplekse mestringsstrategier, sier Bræin. Hun trekker likevel frem at det aldri er for sent.
– Det er i hvert fall ikke for sent for alle barna vi kan gi bedre hjelp, og jeg er veldig takknemlig for at kvinnene på Bredtveit har fullført arbeidet, og til sammen har laget 3000 dukker til verktøykasser. Jeg tenker at det er helt annerledes for barna å holde på dukker som er laget av menneskehender enn av masseprodusert plastikk.
Mari Kjølseth Bræin forteller at tanken bak verktøykassen er å gi hjelpere noe konkret å bruke sammen med barnet.
– Når man har opplevd mye vonde ting, blir det vonde fort en del av selvbildet og identiteten. Derfor er det viktig at barna kan lære om normale reaksjoner og får hjelp til å skjønne at de ikke er personer som fortjener at det skjer vonde ting. Hvis vi klarer å holde håpet levende kan vi kanskje bidra til å hindre at traumer overføres fra generasjon til generasjon.
